Flandern & Roubaix

Etter brutalt møte med Arenberg ventet ren gourmet på toppen av Kemmelberg. Takket være denne gjengen overlevde jeg min debut i Flandern og Roubaix. God nyhet: Det betyr at også du kan greie det!

TEAM EPEAK: Kjell, Geir, Alexander, Emilie, Jostein, Sverre og Fridtjof var mitt reisefølge under brosteinseventyret i Roubaix og Flandern. Her er gjengen fotografert på toppen av Kemmelberg.

Av Jarle Fredagsvik

Team Epeak

Kjell: Korrekt antrukket i tøy fra enten Bianchi eller Rapha. Legger á la Kurt Asle Arvesen. Hestehale. Karakteristisk nesegrev. Ikke utpreget sosial, men tydelig og klar når han først tar ordet.

Jostein: Gladgutt fra Nesodden. Opptatt av livets små og store spørsmål. Sverger til Canyon.

Geir: Alfahann fra Snarøen. Tar kontroll på samtalen rundt bordet, og sier også mye klokt. Følger med i utviklingen, og forventer kvalitet. Det får han fra BMC.

Alexander: Prøver å overgå Geir på sykkelsetet. En kjekk mann. Alltid et lurt smil på lur. Kjøtteter, aldri mett.

Emilie: Klok, godt trent og ærgjerrig. I den grad man skulle tro en jente kunne bidra til selskap i grupettoen, ble man skuffet. Fullførte Ironman France i Nice på 11 timer og 30 minutter!!! Rå.

Fridtjof: Glad i livet, og glad i seg selv. Gledesspreder, og tidligere toppsyklist. Befinner seg konsekvent i ammetåka.

Jarle: Tobarnsfar og bokaktuell forfatter fra Drammen. Tur-retur hytte i Sande (totalt fem mil) var mitt villeste stunt på landeveissykkelen fram til nå. Men den rekorden sto så definitivt for fall!


I tillegg hadde vi med oss Svein og Sverre som guider. Førstemann en utpreget positiv type som løser alle problemer. Minnet ikke lite om Kongen av Queens fra sin posisjon bak rattet i følgebilen. Sverre ble min klippe, da han ofte falt tilbake i grupetto-tjeneste. En stilig syklist og en rolig kar.

MIN GUIDE: Klatreren Sverre er på vei mot toppen, mens Jostein nok durer på med litt tyngre gir bak. Dette var den siste kraftanstrengelsen etter en lang dag på sykkelen mot Roubaix og et sted mellom 140 og 150 kilometer på raceren.

Prolog

Omtrent alt av sykler og bagasje ble fraktet ned til Belgia med bil, så jeg var den eneste som sjekket inn alt på Gardermoen. Som førstereis var jeg spent på om guiden vår ville gå rundt med en gul ballong, eller et skilt påskrevet Epeak. Så skjedde ikke. Den eneste jeg kom i kontakt med før avreise, var kanskje den jeg minst kunne tenke meg å møte: En tidligere toppsyklist. - Nivået er såpass, ja - tenkte jeg i mitt stille sinn på vei inn på flyet. Så skal jeg også være snar med å legge til at man neppe finner hyggeligere folk enn Fridtjof Røinås - så det var langt ifra noe personlig.

På belgisk jord ble vi gruppo compatto. Lokale fiksere brakte oss videre til Mons, at på til det samme hotellet jeg booket underveis i Tour de France i 2019: Martin’s Dream Hotel. Det var fremdeles litt ”speisa”. Mat og drikke var ’på huset’ den første kvelden, før i hvert fall jeg la meg med lett dunkende hjerte: Dagen etter skulle vi nemlig ut på brosteinen. I Roubaix.

Roubaix

Avreise fra hotellet 09:00. Jeg fikk tidlig påpakning for både feil sokker (løpesokker), kombipedaler (topp valg for en rookie) og feil solbriller (Northug vs Oakley). Heldigvis hadde vi GPX-fila på sykkelcomputeren. Derfor var ikke sjansen for å sykle seg bort veldig stor. Første del av ruta var om lag fem mil vestover. Retning Arenberg. På forhånd ble det fristet med å cruise på hjul i 50 kilometer i timen. Det hadde jeg selvsagt ingen planer om, men jeg skal ikke nekte for at jeg alt tidlig var fascinert av å sitte i felt og de forskjellige signalene gruppa gir bakover. Det kan være hindringer i veibanen (hull eller sprekker i asfalten, innsnevringer, folk i løypa) og så agerer man deretter.

KJELL: Rapha og Bianchi er utyrsleverandøren til denne hingsten fra Drammen. Han er også en rå syklist! Her avbildet under kaffestopp i Roubaix.

I starten fulgte vi kanalene nedover, før vi gradvis inntok mer bebyggelse, skogsløyper og jordbruksområder. Jo mer teknisk det ble, jo mer fikk jeg problemer med å henge med. Sånn er det å være rookie. Man er litt engstelig for velt, klikker ut av pedalene altfor ofte og bruker lengre tid på start-stopp enn de andre. I tillegg har syklister en greie med å akselerere ut av for eksempel svinger og andre stopp. Jeg har jo ikke noe særlig forhold til å sykle langt, eller å få i meg nok næring/drikke underveis. Vi skulle jo raste underveis, men etter hvert blir man nødvendigvis både sliten, lav på energi og kanskje litt motløs. Etter hvert slapp Sverre seg ned til meg, og nå var grupettoen dannet. Jeg skulle jo også sykle langt - mye lengre enn jeg pleier - så det var ingen grunn til at jeg a) skulle sinke gruppa eller b) skulle etterstrebe å henge på.

PROFFEN: Fridtjof på vei over et av de aller tøffeste segmentene på veien mot Roubaix. 2,4 kilometers lidelse!

Etter langt og lenge og lengre enn langt dro jeg kjensel på restene av en jernbanebro ved munningen av et skogholt:

- Det er jo faen meg Arenberg-skogen, sa en sliten Fredagsvik høyt for seg selv.

EMILIE: Med et smil over Arenberg. Det ser man kanskje ikke så ofte. Men Emilie har fullført Iron Man i Nice med stil, da blir dette kanskje bare peanuts?

På det punktet var det omtrent som å se en luftspeiling. Enda bedre: Svein hadde dekket opp et lunsjbord stappet med brød, skinke, ost, kjeks, croissanter, colabokser, frukt og egentlig alt man kunne tenke seg (med unntak av kaffe, supplerte Geir). Foran minnesmerket til Jean Stablinski, verdensmesteren fra 1962, i tillegg en av mange polske immigranter som kom for å jobbe i gruven langt under den nå brosteinsbelagte passasjen, satt vi og godtet oss foran etappens virkelige høydepunkt. Jeg tok bilder av gruppa under deres mer eller mindre vellykkete forsøk på å overleve brosteinen, men den er så grov at det ikke etter altfor mange meter frister mer å kjøre grusveien ved siden av. At proffene durer inn her i 50/60 kilometer i timen, etter intens posisjonskamp, og det i tillegg står sperregjerder som tvinger dem ut på brosteinen under store deler av det 2,4 kilometer lange strekket, er smått utrolig å tenke på.

Både gruppa mi og følgebilen var ute av syne da jeg kom fram på den andre siden. Det var egentlig ikke et alternativ om å stå av, så da fortsatte ferden videre mot Roubaix. Jeg vet faktisk ikke hva det neste brosteinspartiet het, men det var ingen plass å sykle på siden - og det var en høy kant i midten, mens jordbruksmaskiner hadde presset veien ned på hver side via ganske dype hjulspor. Her var det faktisk ingen steder å gjemme seg, og man kunne formelig kjenne kreftene ble sugd ut av kroppen men armene dirret som trommestikker. Jeg må innrømme at jeg her begynte å frykte møtet med de to andre femstjerners partiene, Mons-en-Pévèle og Carrefour de l’Arbre, og skjønte at jeg nok ikke kom til å fullføre etappen hele veien inn til velodromen.

Etter sykling på typiske bondeveier, kommer man inn i mer urbane strøk og franske boligfelt. Her var det jo fort en annen ting som slo meg: Når man følger proffene på TV, ser det ut som de dunker inn på brosteinspartiene med omtrent fem minutters mellomrom. Sannheten er, i hvert fall med ruta vi syklet, at disse partiene også er lange. Jeg begynte etter hvert å føle at jeg nå faktisk var en del av Paris-Roubaix, og koste meg med å kjenne igjen områder der jeg husker den frenetiske duellen mellom Thor Hushovd og Fabian Cancellara i april, 2011. De to jaget hverandre som hund og katt hele den dagen, men til slutt hadde Garmin-Cervélo spilt Johan Vansummeren ut i vinnerposisjon, mens sveitseren ble andremann 19 sekunder bak.

Jeg må jo innrømme at de ikke er altfor lenge man sitter og koser seg med slike ting, for nå kom utmattelsen etter en lang dag på sykkelen virkelig sigende inn i kroppen. I prat med Svein i følgebilen fikk jeg beskjed om at det var cirka 25 kilometer til neste stoppested. For en dreven syklist er det ingenting. For meg var det som å høre at jeg nå skulle løpe en halvmaraton! Vi fulgte GPX’en inn i enveiskjørt gate, og fikk beskjed av en fransk politimann:

- Det er forbudt å sykle her. Det er bare lov under Paris-Roubaix, og det sykles ikke før neste søndag.

Jeg forsto alt, men syklet bare videre. Lovens lange arm innhentet oss heller ikke. Sykkelcomputeren sto og vippet mellom 98 og 99 kilometer da jeg tok plass i følgebilen bevæpnet med både Cola og Snickers. Gruppa fortsatte de siste 10-15 kilometerne inn til Roubaix, og noen av dem fikk noen runder inne på velodromen, selv om arbeidet allerede var i full gang med å gjøre anlegget klart til proffenes Paris-Roubaix uka etter.

Nå skal det også sies at turen heller ikke endte der. For alle de andre. De hadde nemlig 35 kilometer til på sykkelsetet den dagen, innom Ieper og videre bort til Kemmelberg. Med 156 meter dreier det seg faktisk om det høyeste punktet i Vest-Flandern. Bakken spiller en avgjørende rolle under Gent-Wevelgem Om du ikke henger med teten over her - kan fort spurten etter 35 relativt sett flate kilometer foregå uten deg. Spør bare Alexander Kristoff! I bakkant venter også en teknisk utforkjøring på smal skogsvei (én i bredden). Bakken er 550 meter lang og stiger 9,2 prosent i snitt. Det stanset igjen ikke gladiatorene fra Team Epeak, mens jeg igjen tok på meg fotografrollen. Med glede.

KEMMELBERG: Alfahannen Geir i tet, med Kjell og Alexander i godt driv bak seg. Kemmelberg er ikke lang, men ganske bratt!

Deretter kunne vi faktisk bare trille den korte veien ned til Hostellerie Kemmelberg der vi genialt nok hadde blitt innkvartert for natta. Utsikten fra verandaen i 2. etasje, var helt magisk. Dette var så ”Flanders fields” som du får det, og tanken på at det foregikk svært blodige bataljer her under verdenskrigene, virket så uendelig fjern. Det virket langt mer passende da en 8-10 rådyr dukket opp og gresset på sletta nedenfor hotellet. Vi tilbrakte ikke mindre enn seks timer ved restauranten den kvelden. Både kamskjell, østers, kreps og piggvar sto på menyen, akkompagnert med kortreist Chardonnay fra Monteberg rett borti veien.

IDYLL: Fra toppen av Kemmelberg fikk man godt utsyn over Flanders Fields, og der gikk også denne gjengen og gresset.

Deretter var det på tide å få seg litt søvn. Jeg gruet meg veldig til å starte neste dag med å sykle ned Kemmelberg, men man overlevde da også det.

Det ble for øvrig 108 kilometer dagen etter også. Oude Kwaremont, Patersberg, Koppenberg, Steenbekdries, Taaienberg og til slutt Muur van Geraardsbergen. Det var ikke alle bakkene jeg klarte å sykle helt opp (de færreste faktisk) - men for én tur det var! Ikoniske områder i hjertet av Flandern og naturlig nok åsted for Belgias aller største sykkelritt. Avslutningen av U23-fellesstarten ble streamet fra toppen av kapellet med utsyn over Geraardsbergen by. Da var også blodslitet over på min del. De neste to dagene sto fellesstartene for kvinner og menn - to usannsynlig imponerende sykkelritt - på menyen: Uten press om å levere de beste vinklingene, med øl i hånda, sure lår og et flamsk flagg over skuldra.

Tusen takk epeak.no for en helt sinnssyk opplevelse! Og Team Epeak (og kanskje spesielt guide Sverre) - uten dere hadde jeg aldri klart dette. Når så likevel skjedde, må lærdommen være at det er veldig mange som faktisk kan bli med på et slikt eventyr. Vi sees neste gang, Epeak! Trolig fremdeles iført løpesokker, Northug-briller og kombipedaler. Ingen Strava-profil i sikte, men det får dere bare leve med!