De 5 mest ikoniske klatringene i Alpene og Dolomittene

Dolomittene, med sine imponerende fjelltopper, krystallklare innsjøer og svingete veier, tilbyr en av de mest unike sykkelopplevelsene i verden. Hver klatring i Dolomittene forteller sin egen historie, fra de fysiske utfordringene du møter til de utrolige utsiktene du får oppleve. I denne artikkelen har vi listet opp fem av våre favorittklatringer i de Italienske Alpene og Dolomittene.

Passo Gardena er en av Dolomittenes mest ikoniske klatringer. Med en lengde på 9,3 km, en gjennomsnittlig stigning på 6,4% og en maksimal stigning på 10%, vil denne klatringen gi deg en ordentlig utfordring. Men den fysiske utfordringen kan fort bli glemt på grunn av den spektakulære naturen du sykler gjennom hele veien.

Hver sving på veien opp Passo Gardena avslører et nytt, pustende landskap som ser ut som det er tatt rett ut av et maleri. De majestetiske fjelltoppene i Dolomittene reiser seg stolt mot himmelen, mens frodige grønne enger og krystallklare bekker gir en kontrast til de spisse fjellene. Det er som å sykle gjennom et levende kunstverk, hvor naturen nesten kan ta pusten fra deg.

Historisk sett har Passo Gardena vært et viktig krysningspunkt i regionen, men det er dens naturlige skjønnhet som virkelig har gjort den kjent i sykkelverdenen. Å sykle opp Passo Gardena er en opplevelse som ingen syklist bør gå glipp av. Klatringen er en del av Sella-Ronda runden som av mange regnes som verdens fineste sykkeltur.

 får en sjanse til å oppleve denne utrolige klatringen på dag fem av turen, som starter med å sykle Sella-Ronda runden. Det er en klatring som vil utfordre deg fysisk, men belønningen - den utrolige utsikten og følelsen av å være i ett med naturen - er verdt hvert eneste tråkk.

Med sine 48 hårnålsvinger og 2.757 moh., er det en av de mest kjente klatringene i sykkelsporten, og regnes som en av de høyeste asfalterte fjellpassene i de østlige Alpene. 

Historien bak Passo Stelvio er like imponerende som klatringen selv. Bygget på 1820-1825 tallet, under ledelse av den østerrikske ingeniøren Carlo Donegani, var veien opprinnelig ment for å koble Lombardia-regionen i Italia med resten av Østerrike. Siden den gang har den blitt et ikonisk landemerke, ikke bare for syklister, men også for motorsykkelentusiaster.

Men det er i sykkelverdenen at Passo Stelvio virkelig har gjort sitt merke. Den har vært vert for utallige etapper av Giro d'Italia, og mange av sykkelsportens største navn har kjempet sin vei opp den bratte stigningen. Noe av det som gjør Passo Stelvio så spesiell, er kombinasjonen av dens fysiske utfordring og det spektakulære landskapet. Utsikten fra toppen er intet mindre enn imponerende, og gir en 360-graders panoramautsikt over de omkringliggende fjellene.

For mange syklister er Passo Stelvio den ultimate utfordringen og på de aller fleste sin "bucket list". 

Passo del Mortirolo, en legendarisk fjellklatring som har fått æresbetegnelsen 'Sykkelens Monte Carlo' blant entusiaster. Denne ikoniske stigningen i hjertet av Lombardia-regionen, har en sykkelhistorie som er like imponerende som selve veien.

Med en gjennomsnittlig stigning på over 10% over en lengde på 12,4 kilometer, er Mortirolo en av de mest utfordrende klatringene. Denne brutale stigningen tester selv de mest erfarne syklister til det ytterste, og det er derfor den er blitt en fast inventar i prestisjefylte sykkelritt som Giro d'Italia.

Historien til Mortirolo er en historie om lidenskap og prestasjon. Denne fjellovergangen har vært vitne til utallige legendariske øyeblikk i sykkelsporten. Syklister som Marco Pantani og Ivan Gotti har utfordret sine grenser her, og navnene deres er nå en del av Mortirolos rike arv.

Men Mortirolo handler ikke bare om utfordringer; det handler også om den sublime skjønnheten som omgir deg. Mens du tråkker deg oppover, vil du oppdage spektakulær utsikt over de majestetiske italienske Alpene og den tette skogen som omgir veien. Det er en opplevelse som gir både sjel og bena næring.


Passo del Gavia ligger i de majestetiske italienske Alpene, i Lombardia-regionen. Med en høyde på over 2 600 moh., tar Gavia deg til de høyeste høyder sykkelhjulene dine kan nå i denne delen av verden.

Denne klatringen er en sanntidsprøve på styrke og utholdenhet. Med bratte stigninger, hårnålssvinger og variert terreng gir Gavia deg alt du trenger for å pushe grensene dine. Underveis vil du passere frodige enger, brusende bekker og snødekte topper som utgjør det spektakulære alpine landskapet.

Passo del Gavia er ikke bare en klatring; det er en reise gjennom sykkelhistorien og en mulighet til å skape dine egne legendariske øyeblikk på denne ikoniske ruten. Fest hjelmen, tråkk i pedalen og gjør deg klar for en uforglemmelig sykkeleventyr som tar deg til himmelske høyder. La Gavia bli en del av din egen sykkelhistorie.


Blant Dolomittenes mange ikoniske klatringer står Passo Vivione ut som en juvel. Dette passet, kjent for sin tekniske utfordring, gir syklister en unik opplevelse med sitt varierte terreng. Fra tette skoger som gir skygge på varme dager, til åpne enger hvor solen glitrer på duggfriske blomster, gir hver kilometer en ny utfordring. Men det er ikke bare landskapet som gjør Passo Vivione spesiell; det er også de små spor av regionens kultur og historie som kan ses langs veien. Gamle steinhus, forlatte kapeller og svingete stier vitner om en tid som har gått, og gir syklister en dypere forståelse av Dolomittenes arv. Utforkjøringen ned igjen er smal, svingete og utrolig morsom om du er komfortabel på sykkelen. Ta det rolig i de blinde smale svingene, og slipp opp de de lange rette strekkene lenger ned i bakken.


Har du innspill til hvor vi bør reise for å oppleve de vakreste klatringene i Europa – send oss gjerne et tips til info@epeak.no

Men det er også en dypere forbindelse som syklister føler når de klatrer disse fjellene - en forbindelse med sykkelhistorien og kulturen.

Ikoniske klatringer

Følgebilen har i hovedsak tre funksjoner, men kan i enkelte tilfeller ha en fjerde funksjon. Primærfunksjonen er å yte service og sikkerhet til deltakerne underveis på etappene. Dette løses gjerne ved at bilen ligger bakerst som et anker, og sørger for at alle er med og er ivaretatt. Følgebilen vil fra den posisjonen kunne “rykke ut» på meldinger om ulike behov. Det være seg ved punkteringer eller andre tekniske utfordringer, eller hvis deltakerne er i behov av ekstra drikke, bekledning eller annet. Ved jevne mellomrom vil bilen kjøre fremover i “feltet”, og høre hvordan folket har det.

Av hensyn til medtrafikanter vil bilen stoppe langs veien relativt ofte, for å slippe trafikk forbi. Noen ganger vil det ikke være anledning til å ligge bak i det hele tatt, grunnet øvrig trafikk, og da vil vi på forhånd opplyse om de planlagte stoppene, og guidene vil gi melding til følgebilen om behov som oppstår underveis. Som sekundærfunksjon har sjåføren av følgebilen til oppgave å klargjøre lunsj til deltakerne, der hvor den skal serveres i det fri. Det gjøres på forhåndsavtale steder. Som en tredje funksjon fungerer følgebilen som bagasjetransport mellom hotellene. Før hver sykkeletappe plasseres bagasjen i følgebilen. Det deltakerne kan ha behov for underveis blir lagt i en liten sekk på anvist sted. Dette er gjerne ekstra bekledning og kanskje litt favorittsnacks.

Som en tredje funksjon fungerer følgebilen som bagasjetransport mellom hotellene. Før hver sykkeletappe plasseres bagasjen i følgebilen. Det deltakerne kan ha behov for underveis blir lagt i en liten sekk på anvist sted. Dette er gjerne ekstra bekledning og kanskje litt favorittsnacks. Av og til hender det at følgebilen har en fjerde oppgave. Det er når enkelte deltakere (eller guider) blir syke, skadet eller rett og slett har en dårlig dag. Da har man anledning til å sette seg i bilen, og slappe av litt.

Følgebilen blir for de fleste som en god venn. En slik du ikke kan se for ofte.

Hva er hensikten bak det å ha med seg en følgebil, og hvilke fordeler gir det deg som deltaker? Under har vi forsøkt å gi deg som deltaker en innsikt i nettopp dette.

Følgebilen

Sykling: Dagsetapper: 20 – 50 km | Høydemeter: 500 +/- | Tid på sykkel: 1 – 2 Timer

Min kondisjon og erfaring: Jeg er i normal form og trives med bakker som er mindre enn en kilometer lange. Jeg vil sykle på ferien, men ikke nødvendigvis hver dag. Jeg liker små stigninger, men liker best flate traseer. Jeg har heller ikke noe imot å benytte el-sykkel, for å sikre at jeg kan nyte ferien på turer som normalt ville vært litt for harde.

Sykling: Dagsetapper: 5 – 20 km | Høydemeter: 500 +/- | Tid på sykkel: 1 – 3 Timer

Min kondisjon og erfaring: Jeg har erfaring med å sykle terrengsykkel og kan enkelt kontrollere hastighet og retning på asfalt, grusveier samt på jevne og enkle stier.

Sykling: Dagsetapper: 10 – 40 km | Høydemeter: 500 +/- | Tid på sykkel: 1 – 3 Timer

Min kondisjon og erfaring: Jeg foretrekker å sykle på en landeveis-/grussykkel på asfalterte veier, men nyter sporadiske turer på grusveier. Jeg foretrekker å holde klatring til et minimum på løse overflater, men kan enkelt kontrollere sykkelen min på flate, hardpakkede stier.

Sykling: Dagsetapper: 30 – 90 km | Høydemeter: 1000 +/- | Tid på sykkel: 2 – 4 Timer

Min kondisjon og erfaring: Jeg sykler regelmessig enten for trening eller for å pendle til jobb. Jeg fører en relativt aktiv livsstil. Jeg har likevel ikke noe imot å benytte el-sykkel, for å sikre at jeg kan nyte ferien på turer som normalt ville vært litt for harde.

Sykling: Dagsetapper: 10 – 30 km | Høydemeter: 750 +/- | Tid på sykkel: 2 – 4 Timer

Min kondisjon og erfaring: Jeg har erfaring med stier og ulendt terreng, og har syklet i minst ett år. Jeg kan kontrollere sykkelens hastighet og retning på stier med løst underlag og moderat ujevnt terreng, men går ofte av sykkelen når ting blir steinete eller teknisk krevende.

Sykling: Dagsetapper: 20 – 70 km | Høydemeter: 1000 +/- | Tid på sykkel: 2 – 4 Timer

Min kondisjon og erfaring: Jeg er komfortabel med å sykle en landeveis-/grussykkel på løse underlag med korte, gradvise stigninger og nedstigninger. Jeg kan kontrollere hastighet og retning på grus, men jeg kan gå av sykkel når grusoverflaten blir for bratt, løs eller ujevn.

Sykling: Dagsetapper: 70 – 130 km | Høydemeter: 2500 +/- | Tid på sykkel: 3 – 6 Timer

Min kondisjon og erfaring: Trening er sentralt i livet mitt. Jeg sykler regelmessig og er komfortabel med turer på 3-4 timer eller mer, i relativt greit tempo. Jeg liker alt terreng, med åser og moderate fjelloverganger. Jeg er komfortabel med lengre utforkjøringer. Jeg kan likevel se meg sitte i følgebilen på enkelte etapper, eller deler av en etappe, hvis dagsformen er dårlig.

Sykling: Dagsetapper: 20 – 60 km | Høydemeter: 2000 +/- | Tid på sykkel: 3 – 6 Timer

Min kondisjon og erfaring: Jeg har minst to års erfaring med terrengsykling, og kan kontrollere hastigheten og retningen på moderat bratte og tekniske singletracks. Jeg er komfortabel med utforkjøringer på løst eller ujevnt terreng, inkludert steiner, grus, trerøtter og små dropp.

Sykling: Dagsetapper: 30 – 100 km | Høydemeter: 2500 +/- | Tid på sykkel: 3 – 6 Timer

Min kondisjon og erfaring: Jeg er komfortabel med å kjøre en landeveis-/grussykkel på de aller fleste underlag. Jeg kan håndtere kortere partier med dyp, løs grus. Jeg har deltatt på et grusritt eller syklet på grus regelmessig. Jeg kan enkelt kontrollere hastighet og retning på bratt, løst og ujevnt underlag. Jeg sykler i moderat tempo med en eller to pauser underveis.

Sykling: Dagsetapper: inntil 200 km | Høydemeter: <5000 | Tid på sykkel: 4 – 8 Timer

Min kondisjon og erfaring: Jeg sykler i gjennomsnitt 200 km eller mer per uke, og evner å holde et raskt tempo over lengre perioder. Jeg er fortrolig med alpine klatringer, og er vant med lange utforkjøringer på smale veier i all slags vær.

Sykling: Dagsetapper: 25 – 100 km | Høydemeter: 3000 +/- | Tid på sykkel: 4 – 8 Timer

Min kondisjon og erfaring: Jeg er en sterk rytter som har flere års erfaring med terrengsykling. Jeg er komfortabel, uansett vær, med å klatre og sykle ned bratt, teknisk og krevende terreng som inkluderer steiner, trerøtter, fall, og større dropp.

Sykling: Dagsetapper: <150 km | Høydemeter: <4000 +/- | Tid på sykkel: 4 – 8 Timer

Min kondisjon og erfaring: Jeg er en sterk rytter som eier en grus-spesifikk sykkel. Jeg kan trygt kontrollere hastigheten og retningen over løst, bratt og ujevnt terreng med en blanding av pakket og løst grus. Jeg deltar eller konkurrerer i grusarrangementer årlig eller sykler grus minst en gang i uken.

Turen kan tilpasses eliteutøvere i alle aldersklasser.
Turen/samlingen utarbeides sammen med den aktuelle gruppen, og tar utgangspunkt i preferanser denne har. På turer/samlinger tilpasset eliteutøvere vil også elementer som ernæring, velvære og teknisk service være av en slik karakter at det tilfredsstiller behovet til utøvere og støtteapparat, uansett intensitet og varighet på samling/tur.

For at det skal være enklere å finne en tur som passer deg og dine forutsetninger har vi kategorisert de ulike turene, basert på hvor fysisk krevende de er. På den måten sikrer du og ditt reisefølge å finne en tur som gir dere det aktivitetsnivået dere ønsker.

Vanskelighetsgrader

 Korrekt antrukket i tøy fra enten Bianchi eller Rapha. Legger á la Kurt Asle Arvesen. Hestehale. Karakteristisk nesegrev. Ikke utpreget sosial, men tydelig og klar når han først tar ordet.

 Gladgutt fra Nesodden. Opptatt av livets små og store spørsmål. Sverger til Canyon.

 Alfahann fra Snarøen. Tar kontroll på samtalen rundt bordet, og sier også mye klokt. Følger med i utviklingen, og forventer kvalitet. Det får han fra BMC.

 Prøver å overgå Geir på sykkelsetet. En kjekk mann. Alltid et lurt smil på lur. Kjøtteter, aldri mett.

 Klok, godt trent og ærgjerrig. I den grad man skulle tro en jente kunne bidra til selskap i grupettoen, ble man skuffet. Fullførte Ironman France i Nice på 11 timer og 30 minutter!!! Rå.

 Glad i livet, og glad i seg selv. Gledesspreder, og tidligere toppsyklist. Befinner seg konsekvent i ammetåka.

Tobarnsfar og bokaktuell forfatter fra Drammen. Tur-retur hytte i Sande (totalt fem mil) var mitt villeste stunt på landeveissykkelen fram til nå. Men den rekorden sto så definitivt for fall!


I tillegg hadde vi med oss Svein og Sverre som guider. Førstemann en utpreget positiv type som løser alle problemer. Minnet ikke lite om Kongen av Queens fra sin posisjon bak rattet i følgebilen. Sverre ble min klippe, da han ofte falt tilbake i grupetto-tjeneste. En stilig syklist og en rolig kar.

MIN GUIDE: Klatreren Sverre er på vei mot toppen, mens Jostein nok durer på med litt tyngre gir bak. Dette var den siste kraftanstrengelsen etter en lang dag på sykkelen mot Roubaix og et sted mellom 140 og 150 kilometer på raceren.

Omtrent alt av sykler og bagasje ble fraktet ned til Belgia med bil, så jeg var den eneste som sjekket inn alt på Gardermoen. Som førstereis var jeg spent på om guiden vår ville gå rundt med en gul ballong, eller et skilt påskrevet Epeak. Så skjedde ikke. Den eneste jeg kom i kontakt med før avreise, var kanskje den jeg minst kunne tenke meg å møte: En tidligere toppsyklist. - 

- tenkte jeg i mitt stille sinn på vei inn på flyet. Så skal jeg også være snar med å legge til at man neppe finner hyggeligere folk enn Fridtjof Røinås - så det var langt ifra noe personlig.

. Lokale fiksere brakte oss videre til Mons, at på til det samme hotellet jeg booket underveis i Tour de France i 2019: Martin’s Dream Hotel. Det var fremdeles litt ”speisa”. Mat og drikke var ’på huset’ den første kvelden, før i hvert fall jeg la meg med lett dunkende hjerte: Dagen etter skulle vi nemlig ut på brosteinen. I Roubaix.

Avreise fra hotellet 09:00. Jeg fikk tidlig påpakning for både feil sokker (løpesokker), kombipedaler (topp valg for en rookie) og feil solbriller (Northug vs Oakley). Heldigvis hadde vi GPX-fila på sykkelcomputeren. Derfor var ikke sjansen for å sykle seg bort veldig stor. Første del av ruta var om lag fem mil vestover. Retning Arenberg. På forhånd ble det fristet med å cruise på hjul i 50 kilometer i timen. Det hadde jeg selvsagt ingen planer om, men jeg skal ikke nekte for at jeg alt tidlig var fascinert av å sitte i felt og de forskjellige signalene gruppa gir bakover. Det kan være hindringer i veibanen (hull eller sprekker i asfalten, innsnevringer, folk i løypa) og så agerer man deretter.

KJELL: Rapha og Bianchi er utyrsleverandøren til denne hingsten fra Drammen. Han er også en rå syklist! Her avbildet under kaffestopp i Roubaix.

I starten fulgte vi kanalene nedover, før vi gradvis inntok mer bebyggelse, skogsløyper og jordbruksområder. Jo mer teknisk det ble, jo mer fikk jeg problemer med å henge med. Sånn er det å være rookie. Man er litt engstelig for velt, klikker ut av pedalene altfor ofte og bruker lengre tid på start-stopp enn de andre. I tillegg har syklister en greie med å akselerere ut av for eksempel svinger og andre stopp. Jeg har jo ikke noe særlig forhold til å sykle langt, eller å få i meg nok næring/drikke underveis. Vi skulle jo raste underveis, men etter hvert blir man nødvendigvis både sliten, lav på energi og kanskje litt motløs. Etter hvert slapp Sverre seg ned til meg, og nå var grupettoen dannet. Jeg skulle jo også sykle langt - mye lengre enn jeg pleier - så det var ingen grunn til at jeg a) skulle sinke gruppa eller b) skulle etterstrebe å henge på.

PROFFEN: Fridtjof på vei over et av de aller tøffeste segmentene på veien mot Roubaix. 2,4 kilometers lidelse!

Etter langt og lenge og lengre enn langt dro jeg kjensel på restene av en jernbanebro ved munningen av et skogholt:

- Det er jo faen meg Arenberg-skogen, sa en sliten Fredagsvik høyt for seg selv.

EMILIE: Med et smil over Arenberg. Det ser man kanskje ikke så ofte. Men Emilie har fullført Iron Man i Nice med stil, da blir dette kanskje bare peanuts?

På det punktet var det omtrent som å se en luftspeiling. Enda bedre: Svein hadde dekket opp et lunsjbord stappet med brød, skinke, ost, kjeks, croissanter, colabokser, frukt og egentlig alt man kunne tenke seg (med unntak av kaffe, supplerte Geir). Foran minnesmerket til Jean Stablinski, verdensmesteren fra 1962, i tillegg en av mange polske immigranter som kom for å jobbe i gruven langt under den nå brosteinsbelagte passasjen, satt vi og godtet oss foran etappens virkelige høydepunkt. Jeg tok bilder av gruppa under deres mer eller mindre vellykkete forsøk på å overleve brosteinen, men den er så grov at det ikke etter altfor mange meter frister mer å kjøre grusveien ved siden av. At proffene durer inn her i 50/60 kilometer i timen, etter intens posisjonskamp, og det i tillegg står sperregjerder som tvinger dem ut på brosteinen under store deler av det 2,4 kilometer lange strekket, er smått utrolig å tenke på.

Både gruppa mi og følgebilen var ute av syne da jeg kom fram på den andre siden. Det var egentlig ikke et alternativ om å stå av, så da fortsatte ferden videre mot Roubaix. Jeg vet faktisk ikke hva det neste brosteinspartiet het, men det var ingen plass å sykle på siden - og det var en høy kant i midten, mens jordbruksmaskiner hadde presset veien ned på hver side via ganske dype hjulspor. Her var det faktisk ingen steder å gjemme seg, og man kunne formelig kjenne kreftene ble sugd ut av kroppen men armene dirret som trommestikker. Jeg må innrømme at jeg her begynte å frykte møtet med de to andre femstjerners partiene, Mons-en-Pévèle og Carrefour de l’Arbre, og skjønte at jeg nok ikke kom til å fullføre etappen hele veien inn til velodromen.

Etter sykling på typiske bondeveier, kommer man inn i mer urbane strøk og franske boligfelt. Her var det jo fort en annen ting som slo meg: Når man følger proffene på TV, ser det ut som de dunker inn på brosteinspartiene med omtrent fem minutters mellomrom. Sannheten er, i hvert fall med ruta vi syklet, at disse partiene også er lange. Jeg begynte etter hvert å føle at jeg nå faktisk var en del av Paris-Roubaix, og koste meg med å kjenne igjen områder der jeg husker den frenetiske duellen mellom Thor Hushovd og Fabian Cancellara i april, 2011. De to jaget hverandre som hund og katt hele den dagen, men til slutt hadde Garmin-Cervélo spilt Johan Vansummeren ut i vinnerposisjon, mens sveitseren ble andremann 19 sekunder bak.

Jeg må jo innrømme at de ikke er altfor lenge man sitter og koser seg med slike ting, for nå kom utmattelsen etter en lang dag på sykkelen virkelig sigende inn i kroppen. I prat med Svein i følgebilen fikk jeg beskjed om at det var cirka 25 kilometer til neste stoppested. For en dreven syklist er det ingenting. For meg var det som å høre at jeg nå skulle løpe en halvmaraton! Vi fulgte GPX’en inn i enveiskjørt gate, og fikk beskjed av en fransk politimann:

- Det er forbudt å sykle her. Det er bare lov under Paris-Roubaix, og det sykles ikke før neste søndag.

Jeg forsto alt, men syklet bare videre. Lovens lange arm innhentet oss heller ikke. Sykkelcomputeren sto og vippet mellom 98 og 99 kilometer da jeg tok plass i følgebilen bevæpnet med både Cola og Snickers. Gruppa fortsatte de siste 10-15 kilometerne inn til Roubaix, og noen av dem fikk noen runder inne på velodromen, selv om arbeidet allerede var i full gang med å gjøre anlegget klart til proffenes Paris-Roubaix uka etter.


Nå skal det også sies at turen heller ikke endte der. For alle de andre. De hadde nemlig 35 kilometer til på sykkelsetet den dagen, innom Ieper og videre bort til Kemmelberg. Med 156 meter dreier det seg faktisk om det høyeste punktet i Vest-Flandern. Bakken spiller en avgjørende rolle under Gent-Wevelgem Om du ikke henger med teten over her - kan fort spurten etter 35 relativt sett flate kilometer foregå uten deg. Spør bare Alexander Kristoff! I bakkant venter også en teknisk utforkjøring på smal skogsvei (én i bredden). Bakken er 550 meter lang og stiger 9,2 prosent i snitt. Det stanset igjen ikke gladiatorene fra Team Epeak, mens jeg igjen tok på meg fotografrollen. Med glede.

KEMMELBERG: Alfahannen Geir i tet, med Kjell og Alexander i godt driv bak seg. Kemmelberg er ikke lang, men ganske bratt!

Deretter kunne vi faktisk bare trille den korte veien ned til Hostellerie Kemmelberg der vi genialt nok hadde blitt innkvartert for natta. Utsikten fra verandaen i 2. etasje, var helt magisk. Dette var så ”Flanders fields” som du får det, og tanken på at det foregikk svært blodige bataljer her under verdenskrigene, virket så uendelig fjern. Det virket langt mer passende da en 8-10 rådyr dukket opp og gresset på sletta nedenfor hotellet. Vi tilbrakte ikke mindre enn seks timer ved restauranten den kvelden. Både kamskjell, østers, kreps og piggvar sto på menyen, akkompagnert med kortreist Chardonnay fra Monteberg rett borti veien.

IDYLL: Fra toppen av Kemmelberg fikk man godt utsyn over Flanders Fields, og der gikk også denne gjengen og gresset.

Deretter var det på tide å få seg litt søvn. Jeg gruet meg veldig til å starte neste dag med å sykle ned Kemmelberg, men man overlevde da også det.

Det ble for øvrig 108 kilometer dagen etter også. Oude Kwaremont, Patersberg, Koppenberg, Steenbekdries, Taaienberg og til slutt Muur van Geraardsbergen. Det var ikke alle bakkene jeg klarte å sykle helt opp (de færreste faktisk) - men for én tur det var! Ikoniske områder i hjertet av Flandern og naturlig nok åsted for Belgias aller største sykkelritt. Avslutningen av U23-fellesstarten ble streamet fra toppen av kapellet med utsyn over Geraardsbergen by. Da var også blodslitet over på min del. De neste to dagene sto fellesstartene for kvinner og menn - to usannsynlig imponerende sykkelritt - på menyen: Uten press om å levere de beste vinklingene, med øl i hånda, sure lår og et flamsk flagg over skuldra.

Tusen takk epeak.no for en helt sinnssyk opplevelse! Og Team Epeak (og kanskje spesielt guide Sverre) - uten dere hadde jeg aldri klart dette. Når så likevel skjedde, må lærdommen være at det er veldig mange som faktisk kan bli med på et slikt eventyr. Vi sees neste gang, Epeak! Trolig fremdeles iført løpesokker, Northug-briller og kombipedaler. Ingen Strava-profil i sikte, men det får dere bare leve med!

Etter brutalt møte med Arenberg ventet ren gourmet på toppen av Kemmelberg. Takket være denne gjengen overlevde jeg min debut i Flandern og Roubaix. God nyhet: Det betyr at også du kan greie det!

Aktuelt

Ikoniske klatringer

Følgebilen

Vanskelighetsgrader

Flandern & Roubaix

Kontakt oss

telefon

epost